Stortinget bør gi råd om kraftlinjen i Hardanger

Regjeringens tilnærming til kraftlinjesaken har utvilsomt vært både klønete og rotete. Energiministeren har flere ganger slått fast at alle alternative traseer har blitt grundig utredet, men regjeringen skal likevel utrede sjøkabel alternativet på nytt. De synes selv det er en ”klok beslutning”. For meg vitner det om etterpåklokskap. Dersom regjeringens behandling av utredningen skal være troverdig må vi ha en ny energiminister – dagens energiminister har ingen troverdighet i prosessen lenger.

Flere medier har forsøkt å fremstille det slik at også undertegnede har snudd i kraflinjesaken. La meg derfor presisere: Min glede over at kraftforsyningen til Bergen endelig gripes fatt i betyr ikke at jeg automatisk støtter regjeringens løsninger. FrP har lenge ønsket å styrke kraftforsyningen til Bergen/Hordaland. Derfor sa jeg til NTB 2. juli at jeg var glad for at regjeringen tok en beslutning om å styrke strømnettet. Men, jeg uttrykte skuffelse over at de ikke hadde fått utredet alternativene grundigere. Nettopp derfor er det grunn til å være ekstra glad når regjeringen nå imøtekommer mitt, og mange andres, ønske om å fremskaffe et bedre beslutningsgrunnlag.

FrP har flere ganger har fått nedstemt forslag om å evaluere regelverket for høyspentlinjer. Den 9. april anmodet jeg energiministeren om å redegjøre i Stortinget for kraftlinjearbeidet, han takket høflig nei. Jeg trodde rett og slett ikke at regjeringen ville ta en omkamp i saken, og dette forholdt jeg meg til når jeg kommenterte vedtaket 2. juli. Vi har tross alt en flertallsregjering, selv om den stadig oftere fører mindretallspolitikk. I denne saken ombestemte regjeringen seg – det hadde jeg rett og slett ikke forutsett.

FrPs standpunkt i saken er som følger: En god energiforsyning er vesentlig for at samfunnet skal fungere. I vår analyse tar vi innover oss at de øvrige partier vil elektrifisere norsk sokkel nærmest uavhengig av kostnad; FrP vil sikre krafttilgang for norsk industri; Gasskraftverk og betydelig ny vannkraft er utelukket under dagens regjering; befolkningen vil øke i antall; og ENØK potensialet er ikke tilstrekkelig til å opprettholde energibalansen. Da må vi forsterke kraftnettet. Hvilket trasevalg som er optimalt er derimot vanskelig å utpeke når Stortinget ikke har fått presentert sakspapirene eller analysert utredningene. De ligger på Regjeringens bord. Derfor har jeg nå utfordret regjeringen til å fremme en sak for Stortinget om kraftlinjen, slik at Stortinget kan gi råd til regjeringen om hvilket vedtak de skal fatte. En slik tilnærming vil gi regjeringen større rom for å gjøre endringer i sin beslutning uten å tape ansikt, det kan kanalisere stortingsrepresentanter opp på stortingets talerstol og bort fra sivil ulydighet, og det gir opposisjonspartiene både en plikt og en mulighet til å fremlegge sine alternativ. Jeg håper regjeringen tar utfordringen – det ville vært en ”klok beslutning”.