Professor Kjetil Storesletten ved UIO vil la oljen ligge (Aftenposten 10. september). Han mener ”vi har fått vår del av kaka” og at Norge vil oppfattes klimamessig positivt om vi unnlater å utvinne våre fossile naturressurser. Jeg tror derimot vi gjør oss selv, verdens energiforbrukere og miljøet en stor bjørnetjeneste om vi gjør norsk olje og gassproduksjon til et tidlig offer i klimadebattens navn. Storslettens ønske om ”eksempelets makt” fungerer dårlig når verden tørster etter mer energi. Verdens energibehov påvirkes ikke av norsk energiproduksjon, men som en stor energieksportør påvirker vi verdens energimiks.
Det internasjonale energibyråets (IEA) ferske rapport ”Energy Technology Perspectives” tilsier at ca halvparten av verdens energi i 2050 fortsatt komme fra olje, gass og kull, selv med en intens satsing på ENØK og CO2-fri energiproduksjon for å nå klimamålene. Man må gjerne ønske seg nye, effektive energiteknologier, både innen fornybar energi og fusjonskraftverk. Men realiteten er at det ikke er tilstrekkelig til å erstatte fossil energi på flere tiår, verken i volum eller i pris. La meg også sette tall på dimensjonene: norsk olje- og gassproduksjon i 2007 tilsvarte årsproduksjon fra 334.305 vindmøller.
IEA skiller samtidig mellom olje, gass og kull. De sier at i et klimaperspektiv må forbruket av kull reduseres kraftig for å kutte CO2-utslipp, men man må samtidig ØKE bruken av olje og gass de neste tiårene for at energiforsyningen fortsatt skal henge sammen. I deres klimascenario spår IEA at gassbruken skal opp hele 17,1 % frem til 2030, mens oljeforbruket skal øke 3,8 %. Dette, sammen med en 101,1 % økning i bruk av kjernekraft og 108,7 % i bruken av fornybar energi, gjør at man kan kutte forbruket av kull med 17,9 %. Dersom Storsletten mener vesten skal kutte gassproduksjon for at Kina skal utvinne mer kull, så oppnår man det motsatte resultat av ønsket innen CO2-utslipp. Jeg tror selvsagt ikke Kina frivillig vil fase ut sitt kullforbruk, men løsningen på dette skisserer Storsletten selv gjennom å argumentere for global CO2skatt. Den vil gjøre en betydelig ryddejobb mellom relativt Co2-fattig gass og CO2 rik kull. Utfordringen vil selvsagt være å få verdens ledere til å akseptere slike forpliktelser, noe fallitten på klimamøtet i København illustrerte. CO2-debatten handler om global energiforsyning og maktpolitikk, langt mer enn den koselige ”redde verden” stemningen man opplever rundt miljøvernernes leirbål i Norge.
Vår fremtidige verdiskaping handler om et dynamisk næringsliv, som utvikler seg i takt med de muligheter fremtiden bringer. En avvikling av norsk petroleumsnæring vil ikke automatisk flytte kapitalen over i fornybarenergi. Trolig vil kapitalen i stedet gå til petroleumsprosjekt andre steder på kloden. Da forsvinner kompetanse og arbeidsplasser samme vei, og Norge står fattigere tilbake. Dette tilsier at Norge bør satse på både videre petroleumsvirksomhet OG fornybar energi – verden trenger begge deler. I det ligger også at man må åpne et betydelig antall nye olje og gassfelt, for å erstatte det som produseres fortløpende. På lang sikt må verden skaffe sin energi fra fornybar energi og kjernekraft, men på kort og mellomlang sikt er olje og gass en viktig del av vår energiportefølje
