”Klimaforliket vil sette kloden på ny kurs!” skrøt miljøvernminister Erik Solheim på NRKs RedaksjonEN, da klimaforliket var et faktum 17. januar 2008. Solheim tok, som vanlig, for store ord i sin munn. Nå krangler regjeringen og H/KrF/V om gjennomføringen av klimaforliket (Dagsavisen 23.10.10 og 25.10.10).
Kranglen om klimaforlikets form og innhold startet tidlig. Allerede da klimaforliket ble diskutert i Stortinget 4. mars 2008, brøt Erna Solberg inn i den normale stortingsdebatten for å irettesette SVs Inga Marte Thorkildsen. Jeg er derfor ikke overrasket over at de krangler enda, men det er bemerkelsesverdig hvor lettvint partene forholder seg til historien.
Statsminister Stoltenberg er usann når han i Dagsavisen påstår at klimaforlikets dissens om regnskog skyldtes at regjeringen var mer ambisiøse enn H/KrF/V. Faktum er at H/KrF/V ville sikre høye bevilgninger til både bistand og regnskog, mens Stoltenberg krevde å kunne dobbeltføre bevilgningene, slik at penger til regnskog også kom med i bistandsbudsjettet.
Stoltenberg tar feil når han hevder referansebanen for CO2-utslipp ”viser hvordan utslippene blir uten tiltak”. I referansebanen til Klimakur ligger det inne forutsetninger om CO2-rensing på både Mongstad og Kårstø innen 2020 – to omfattende tiltak men med usikker skjebne. Derfor har H/KrF/V sitt på det tørre når de kritiserer regjeringen på dette punktet.
Partene klarer åpenbart ikke bli enige om hva de faktisk har inngått forlik om. Allerede i klimadebatten på Stortinget merket man talernes ulike fortolkning av forliket. Statsminister Stoltenberg fokuserte på at man skal gjøre tiltak der de gjør mest nytte. SVs folk ga inntrykk av at man har vedtatt at to tredjedeler av tiltakene SKAL gjøres i Norge.
Hva sier forliket? Forliket baserer seg på at regjeringen mener det er ”realistisk å ha et mål om å kutte utslippene i Norge med 13-16 millioner tonn CO2”. Deretter anslo man i klimaforliket at dette kunne økes til 15-17 mill tonn CO2, og at det ”innebærer i tilfelle at om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt.”
Legg merke til at avtalen dermed viser til anslag som tilsier at 2/3 nasjonalt kutt kan være mulig, men man forplikter seg ikke til det. Derfor er det formelt ikke et løftebrudd om man ikke kutter 2/3 nasjonalt. Men i H/KrF/V (og på kammerset i SV/SP) vil man hevde det.
Klimaforliket økte utslippskutt var for øvrig basert på ønsketekning. De fremmet ingen tiltak som sannsynliggjorde at slike utslippskutt ville finne sted. De skriver sågar selv i avtalen at ”det ikke er mulig på sikkert grunnlag å anslå effekten av disse tiltakene i 2020. […] det er usikkert når, hvor sterkt og i hvilken sektor økt innsats på forskning og teknologiutviking vil gi resultater i form av reduserte utslipp.”
Solheims utsagn i Dagsavisen er interessant i så måte. Han sier at ”Klimaforliket i seg selv beskriver ikke virkemidlene, bare målene. Sier de noe annet, har de ikke fulgt med i timen.” Så gøy. Da jeg sa det samme i 2008 fikk jeg masse motbør fra regjeringen. I klimadebatten på Stortinget 4. mars 2008 sa jeg at ”Forliket og meldingen bærer preg av ambisiøse målsettinger og få konkrete tiltak.” Mitt utsagn falt i dårlig jord, og jeg fikk kjeft for ikke å forstå forliket. Statsministeren sa blant annet at ” For det første la klimameldingen opp til skjerpet virkemiddelbruk og skjerpede målsettinger. For det andre ble den konkretisert og skjerpet gjennom forhandlingene her i Stortinget.” Da klimaforliket ble inngått sa Statsministeren ”Vi tallfester, konkretiserer og forsterker. Og klimaavtalen som undertegnes i dag er heller ikke et punktum.” Daværende SP-leder Åslaug Haga sa ” klimaavtalen som inneholder mange gode tiltak og klare målsettinger”. Men 2,5 år senere får jeg altså støtte fra miljøvernministeren. Ja ja, det var greit å få det bekreftet.
Men det er ikke bare regjeringen som drømte seg bort. Da H/KrF/V i november 2007 framla sin kravliste med 61 punkter til klimaforhandlingene løftet de frem satsing på fornybar energi som en av de store tingene. De krevde en satsing på 30 TWh ny fornybar energi innen 2014, og ville sette av 40 milliarder kr i et fond. Utrolig mye penger, ja. Men en kjapp regneøvelse viser at fondet skulle vært på hele 300 milliarder kroner om det skulle vært realistisk.
Med alle sine svakheter og floskler er klimaforliket av 2008 like troverdig som klimaforliket fra 1998 (enighet om ikke øke CO2-utslippene fra 1998-2000) og som klimaforliket fra 2002, som vel ingen i dag husker hva innbar.
Krangelen som fremkommer i Dagsavisen reflekterer at ”når krybben er tom bites hestene”.
Klimaforliket vil ikke bli gjennomført som avtalt. Målsetninger vil ikke innfris, tiltak blir utsatt eller skrinlagt. Men etter nyttår 2012 skal det snekres nytt klimaforlik. Jeg lurer på hvilket solsystem Solheim vil sette på ny kurs…
