Handlingsregel, forvirring og bortforklaring

De rødgrønne låner ut oljepenger billig, og låner hjem andres penger dyrt. Det er meningsløs økonomisk politikk. Denne påstanden er ikke svekket etter APs Torgeir Micaelsens blogginnlegg. Jeg hadde håpet på skikkelig motstand, men opplever flisespikkeri og stråmenn.

Jeg har påpekt at Norge låner ut oljepenger til Danmark til 1 % rente (teknisk sett kjøper Oljefondet obligasjoner). Norske bompengeselskaer betaler i snitt 3,51 % rente, og mye av finansiering har opprinnelse i utlandet. Låne ut billig, låne hjem dyrt. Derfor mener jeg det ville vært bedre om vi tok hjem egne oljepenger for å bygge landet, fremfor å låne andres penger dyrere. Begge tilnærminger gir økt flyt av kapital inn i Norge, men prisen på kapitalen ville vært høyst forskjellig.

Dette er en relevant sammenligning. Jeg tar utgangspunkt i at samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur i Norge er lav risiko. Prosjektene kan ikke gå konkurs, det offentlige er garanti for det. Da er det naturlig å sammenligne med danske obligasjoner, som også er lav risiko (men som faktisk kan gå konkurs, selv om det virker svært lite sansynlig). .

Mitt poeng er jo å vise at vi ville fått større nasjonal formue om litt av oljepengene ble kanalisert til samfunnsøkonomisk lønnsomme (lavrisiko) investeringer i Norge fremfor å låne de billig til utlandet. Det ville bedre ivaretatt generasjonsperspektivet, som handlingsregelen er ment å addressere. .

Micaelsen mener en slik tilnærming, hvor mer oljepenger kunne kommet inn i norsk økonomi, er uansvarlig. Han later som om handlingsregelen styrer all oljepengebruk. Det er åpenbart feil, og det hadde vært hyggelig om AP snart innrømmet dette. Jeg minner om at titalls milliarder kroner kanaliseres inn i norsk økonomi utenfor regelen – gjennom såkalte “formueomplasseringer”. Husbanken, såkornfond, Petoro, SAS, Statkraft, Aker, DNB etc etc har fått statlige penger uten at handlingsregelen slår inn. Senest på APs landsmøte vedtok de å kanalisere store beløp til treforedlingsindustrien – på utsiden av handlingsregelen. Regjeringen har en standard for seg, en annen for FrP. De er gjennomskuet.

FrP ønsker ikke å “pøse” ut penger. Vi ønsker derimot å skille forbruk og investeringer i statsbudsjettet. Vi mener vei, jernbane og annen samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur skal behandles som investering (ergo formueomplassering, hvor statlige selskap kan håndtere prosjekter med helhetlig fremdrift, langsiktige kontrakter etc), noe AP protesterer heftig på. Micaelsen ser på vei som løpende utgift, en fullstendig misforstått tilnærming til å bygge landet.

FrPs alternative statsbudsjett reflekterer ideen om å øke investeringene og stramme inn forbruket. SSB har sagt det vil gi økt BNP og sysselsetting, lavere inflasjon og rente, samt noenlunde uendret kronekurs. Altså – Micaelsen driver skremselspropaganda, igjen.

Til slutt, Nasjonal Transport Plan (NTP) har økt til 508 mrd, skryter Micaelsen. Ja, på papiret er det riktig. Men kanskje Micaelsen skal nevne at AP siden sist har innført moms på veibygging, som de nå utgiftsfører ifm NTP. Hadde de innført dobbelt moms på veibygging så får de en enda større økning. Minner også om at i inneværende NTP har de brukt alle pengene de lovet, men 20 % av prosjektene er enda ikke igangsatt. Er det virkelig verdt å skryte av at alle penga er brukt opp, men jobben er uferdig?