Hvordan skal politikere planlegge for fremtiden? Dette er tema når Stortinget mandag behandler Regjeringens Perspektivmelding. Dessverre velger regjeringen mest å være tilbakeskuende. Regjeringen dyrker status quo, og visjonene er utvasket i forhold til forrige perspektivmelding fra 2009. Nå er det store politiske målet å være kjedelig, i tråd med statsminister Stoltenbergs tale til APs landsmøte nylig. Man kan nesten lure på om regjeringen med dette har satt punktum for seg selv.
Mye er bra i Norge. Ingen tvil. Men vi er svært sårbare for svingninger i oljeprisen, langt mer enn regjeringen liker å tro. Høy oljepris, med tilhørende økning i oljeinvesteringer, er hovedårsaken til gode tider i statsfinansene og sysselsettingen – det bekreftet SSB i sitt tidsskrift “økonomisk analyse” 1/11. For bak et positiv bilde av sysselsettingsvekst ser vi at både husholdningene og kommuneNorge har rekordhøy og økende gjeldsgrad. Regjeringen skjuler langtidsledigheten ved å øke antall uføretrygdede. Samtidig kommer det en økende antall arbeidsinnvandrere som raskt opptjener seg store trygderettigheter. Den økonomiske vekstraten har falt betydelig under rødgrønt styre, og produktivitetsveksten er svekket. Prognosene viser ikke særlig bedring. Handlingsrommet i statens finansier brukes i for liten grad til å gjøre offentlig ansatte mer produktive gjennom bedre verktøy. Istedet ansettes stadig flere. Det er ikke en god oppskrift å bygge fremtiden på.
Finansministeren sier vi skal leve av vårt arbeid. Det er helt riktig. Men regjeringen vingler mot fremtiden. Den ene dagen diskuteres 6 timers dag og stadig bedre velferdsordninger som tar folk ut av arbeidsmarkedet. Neste dag vil regjeringen at hver av oss skal jobbe 100 timer mer. Det gir mildt sagt motstridende signaler.
Statsministeren klamrer seg til ”handlingsregelen for oljepenger” som løsningen på det meste. Det er falsk trygghet. Regjeringen legger ingen føringer på hvordan oljepengene brukes i statsbudsjettet. De skulle brukes til vekstfremmende tiltak som investeringer i infrastruktur, skattelettelser og forskning. Regjeringen ser bort fra dette. Bare en liten andel investeres, mesteparten går til å dekke løpende utgifter. Det er ikke fremtidsrettet.
Regjeringen kamuflerer trygdeveksten når de skryter av at andelen uføre er stabil. Befolkningsveksten i Norge har vært stor, primært på grunn av økt arbeidsinnvandring. Tilførsel av frisk arbeidskraft burde tilsi at trygdeandelen skulle gå ned. Når den ligger stabilt så betyr det at personer allerede bosatt i Norge skyves ut av arbeidsmarkedet. Vi snakker om nesten 20 % av befolkningen i arbeidsfør alder. Det er ikke bra, verken for den enkelte eller for norsk økonomi. Men fremfor å løse utfordringen forsøker regjeringen altså å skjule utviklingen.
Norge har en relativt høy andel av befolkningen i arbeidsstyrken. Samtidig ligger vi lavt i arbeidstimer målt per innbygger og per sysselsatt. FrP ønsker å stimulere folks arbeidsdeltakelse gjennom skattesystemet. Vi må justere arbeidsmiljøloven slik at den muliggjør bedre lokale løsninger når alle parter er enige lokalt. Vi må også få bedre og raskere tiltak for å både beholde folk i arbeidsmarkedet og få uføre med restarbeidsevne inn igjen. Her har FrP vært langt mer offensive enn regjeringen på forslag. De rødgrønnes løsning er å skryte av status quo.
FrP vil endre den økonomiske politikken slik at byråkratiet i offentlig forvaltning kan reduseres og offentlig pengebruk effektiviseres. Gammeldags og uhensiktsmessig bygningsmasse, dårlig arbeidsverktøy og lignende gjør at en del offentlig arbeidskraft ikke får utnyttet sitt potensiale. Dette kan løses gjennom målrettede investeringer. Det er for eksempel meningsløs ressursbruk når sykehjem må kjøpe faksmaskiner og ha sykepleiere som er “faksvakter” fordi de skal ha tettere samarbeid med landets sykehus. Typisk nok har Regjeringen tonet ned perspektivmeldingens faste kapitel om effektivisering og forbedring av offentlig sektor. Borte er tabellene som anskueliggjør effektiviseringspotensialer i offentlige virksomhetsområder. Slikt må en ansvarlig regjering tørre å se på. Akademikernes rapport fra i fjor viser at det offentlige kan spare rundt 30 mrd kr på bedre offentlige innkjøp. Dette burde vært sentralt tema for regjeringen.
Vi må også se på mulighetene realinvesteringer gir for fremtiden. Cambridge Systematics har slått fast at Norge kan tjene 3,49 kroner for hver krone som investeres i de norske hovedveiene, men regjeringen velger ensidig å plassere oljepengene i utlandet. Penger lånt til Danmark gir bare 1 % rente for oljefondet. Dette er ansvarlighetsbløffen. FrP vil investere litt av oljefondet i samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur. Våre barn og barnebarn vil ha større nytte av det enn 1 % rente på penger lånt til Danmark.
Ansvarlighet handler om offensivt å møte de utfordringene perspektivmeldingen skisserer. Da trengs en ny regjering med et sterkt FrP.
