APs handlingsregel = falsk trygghet

Blir det inflasjon i Norge om norske oljepenger gis til NORAD som bygger vindmøller i Afrika, men ikke dersom norske oljepenger gis til Statkraft som bygger vindmøller i Norge? Er det fornuftig å låne ut egne oljepenger til 1 % rente, mens norske bomveier lånerfinansieres med penger fra utlandet til 3,51 % rente? Mitt svar er klart nei. Men i følge regjeringens handlingsregel er svaret ja. Er det virkelig en slik regel vi skal bruke til å bygge landet?

AP har gjort ”handlingsregelen for bruk av oljepenger” til grunnmuren i den økonomiske politikken. Dessverre med støtte fra Høyre. Men handlingsregelen mangler noen viktige egenskaper om den skal være et godt styringsverktøy i den økonomiske politikken. I dag skiller den ikke mellom forbruk og investeringer, eller mellom penger bruk i eller utenfor Norge. Regelen begrenser statens pengebruk i statsbudsjettet, men har ingen begrensninger på statlig pengebruk gjennom statlige selskaper, som står på utsiden av statsbudsjettet. Pengene øremerkes ikke investeringer i rammebetingelser, infrastruktur eller forskning. Johnsen har innrømmet det ikke lenger er noen føringer på hvordan pengene brukes.

For all del, Handlingsregelen er en viktig huskeregel – vi skal bruke pengene forsiktig og langsiktig. Med store hull er dog handlingsregelen ikke et troverdig instrument for styring av presset i norsk økonomi, og den sikrer heller ikke at pengene investeres til glede for dagens og fremtidige generasjoner.

Det gir ingen mening at bygging av oljeplattformer og vindmøller angivelig ikke skaper press i norsk økonomi, mens de samme pengene brukt til vei- og jernbaneformål angivelig skaper stor inflasjonsfare. Husk, regjeringen brukte nylig 20 dager på å vedta en oljeutbygging til 55 mrd kroner. Da snakket de ikke om inflasjon eller press. Men første del av intercity utbyggingen rundt Oslo er også kostnadsberegnet til 55 mrd kr, men det har tatt nesten 20 år å vedta. De fleste ser at dette er urimelige skiller, men som er mulige fordi statlige selskaper opererer på utsiden av statsbudsjettet, og kan tilføres egenkapital utenfor handlingsregelen.

Det er ikke heldig for norsk økonomi når AP bruker handlingsrommet fra oljefondet til å blåse opp offentlig sektor og bevilge oss flere velferdsgoder som tar folk ut av arbeidslivet, samtidig som man ser at det er knapphet på arbeidskraft i viktige næringer. AP vil i liten grad diskutere disse utfordringene, men blir en regelrytter som mener alt er lov så lenge man ikke bruker mer enn 4 % av oljefondet. Det skaper falsk trygghet, noe AP har levert også på andre områder.

FrP mener at vei, jernbane og annen samfunnsøkonomisk lønnsom realkapital bør likestilles med vindmøller og oljeplattformer. Vi bør kunne investere litt mer av oljeformuen i samfunnsøkonomisk lønnsom realkapital i Norge når dette gir bedre avkastning enn å investere i utlandet. En forutsetning er at det er ledig kapasitet i økonomien. Samtidig vil vi redusere veksten i offentlig forbruk. AP vil unngå debatten ved å si at ”FrP øser ut penger”. Det gjør vi ikke. Tvert imot. FrP har gjentatte år foreslått å redusere offentlig forbruk samtidig som vi kutter skattenivået og øker offentlige investeringer i vei, jernbane og annen realkapital. Ja, vårt forslag vil medføre at vi bruker litt mer oljepenger enn regjeringen. Likevel anslår SSB at konsekvensene av en slik omlegging er økt vekst, økt sysselsetting, men også lavere inflasjon og rente. Dette er gode resultater for norsk økonomi, og stikk i strid med påstandene AP planter i media. SSBs tall viser at vi bør derfor diskutere mer hvordan vi bruker/investerer pengene, ikke bare hvor mye.

Skillelinjene i synet på handlingsregelen handler altså i realiteten om ulikt syn på hva som er investering. I DN 15.04.12 hevdet AP det ikke kan skilles mellom forbruk og investeringer i statsbudsjettet. Virkelig? De gjør det jo allerede – ved at Statkraft, Aker, DNB, SAS, Hydro, Statoil, Husbanken, Petoro (etc) er tilført statlige penger utenfor handlingsregelen, De behandles annerledes enn vei, jernbane og forskning som styres innenfor statsbudsjettet. Og det er en vesentlig forskjell – AP ser på vei og jernbane som løpende utgift, FrP ser på det som investering. Hva gjør du?

FrP vil ha statlige investeringsselskaper for vei og jernbane, i tråd med det Sigbjørn Johnsen foreslo før han ble finansminister. Disse vil vi tilføre egenkapital samt en politisk bestilling om for eks intercity triangel rundt Oslo eller motorveistandard på alle Europaveier i Norge. Da har selskapene kapital og handlingsrom til å gjennomføre dette på rasjonell måte. De slipper å tenke på årlige bevilgninger, og kan lage større anbudspakker som henter inn flere entreprenørselskaper fra inn- og utland. Da øker man tilbudssiden i økonomien parallelt med etterspørselssiden, og man unngår overoppheting. Cambridge Systematic anslo i fjor at Norge ville tjent 3,49 kr for hver krone vi investerte i riksveiene våre. Det er en langt bedre investering enn å låne penger til Danmark.

Aps løsning er flere bompengeprosjekter, hvor man lånefinansierer veibygging fra utlandet. ”Inflasjonspresset” blir dermed det samme som når man henter hjem norske oljepenger. Forskjellen er at Aps løsning gir store renteutgifter i tillegg. Det er sjelden smart å låne andres penger når man selv har penger på bok.

Debatten om handlingsregelen blir kunstig. AP bruker oljepengene til å bevilge oss mer fritid og gode vaner, det er ikke bærekraftig. Tilsvarende er det uansvarlig økonomisk politikk å legge bort gode realinvesteringer i Norge bare fordi handlingsregelen sier vi heller skal investere i finansformue i utlandet. Derfor bør handlingsregelen moderniseres. Da trengs FrP i regjering.