Rekordhøye oljeinvesteringer, stor vekst i offentlig sysselsetting og rekordhøy gjeld i husholdninger og norske kommuner. Dette har drevet norsk økonomi oppover slik at vi har tilsynelatende gode tider i Norge. Samtidig er ikke dette en svært robust situasjon. Opplever vi en kraftig nedgang i oljepriser, så stiller norsk økonomi seg i en svak situasjon.
Under rødgrønt styre har landet blitt svært oljeavhengig. Investeringene i øvrig næringsliv har gått kraftig ned, og produktiviteten i norsk økonomi generelt har falt. Fordeler vi landets verdiskaping ut på en befolkning som vokser raskt på grunn av høy innvandring, så har vi faktisk blitt litt fattigere pr innbygger de siste årene. I tillegg ser vi en velferdsstat som kommer i ubalanse. Ja, det har vært vekst i sysselsettingen i landet, men hoveddelen av veksten er utenlandsk arbeidskraft som raskt opptjener store rettigheter i det norske velferdssystemet. Det kan bli svært kostbart for staten dersom innvandreres arbeidstilknytning forblir kortere før man blir “NAV kunder” enn for den norske befolkningen forøvrig.
I en del debattinnlegg utelater APs Torgeir Micaelsen alt dette, og velger istedet å tegne et glansbilde av situasjonen. Vel, det er ikke norske politikere som skal ha æren verken for høy oljepris eller lav rente – det skyldes i all hovedsak forhold utenfor vår kontroll. Og det tror jeg folk ser. De klarer å skille mellom det som skjer i Norge pga forhold i utlandet, og det som norske politikere har styring over.
Stadig flere ser paradokset i at Stoltenberg angivelig er bekymret for situasjonen i europeisk økonomi, men likevel velger å spare halvparten av vår oljeformue nettopp i de landene. FrP ønsker heller at litt mer av oljeformuen investerer i norsk realkapital. Det er tryggere investering og bidrar samtidig til å gjøre norsk økonomi mer produktiv og effektiv.
Tilsvarende blir det litt meningsløst når Micaelsen skryter av at regjeringen har laget krisetiltak for norsk industri, men ikke nevner at ingen tiltak skal gjennomføres før 2014. Da Stortinget behandlet revidert budsjett foreslo FrP en rekke forbedringer innen vei- og jernbaneutbygging og innen industriens skatteregler. AP stemte imot samtlige. Det bekrefter den handlingsvegring og dobbeltkommunikasjon som har preget hans regjering. Stoltenberg står for falsk trygghet. Han har ikke beredt landet for de mørke skyer vi ser rundt oss.
Det brukes rekordmye penger og er rekordmange ansatt i offentlig sektor. Samtidig er det mye som tyder på at ressursene ikke brukes på en særlig god måte. For eksempel bruker leger 53 % av sin tid på alt annet enn pasientbehandling, sykepleiere sender pasientjournaler med faks eller drosje, Jernbaneverket har ansatt 1000 nye byråkrater mens vedlikeholdsbudsjettene er redusert, og at politirapporten slakter situasjonen i politiet. Akadermikerne har anslått at offentlig sektor kan spare hele 15-45 mrd kr/år på bedre innkjøpsordninger. Det er åpenbart et stort effektiviseringspotensial i offentlig sektor, som kan utløses dersom en ny regjering får et bedre syn på hva privat sektor kan bidra med. Tenk hvilken arbeidsdag offentlig ansatte kan få om vi investerer i bedre verktøy og bedre systemer. Dessverre velger Stoltenberg primært å skryte av hvor mange ansatte det er i offentlig sektor, ikke hvor mye de får gjort.
I en slik situasjon er det ikke nok å skryte av at man holder stø kurs, at man skal gjøre slik man alltid har gjort. Tvert imot, da forventer folk at man skal bruke skattebetalernes penger bedre, at man skal gjennomføre reformer som virker. Og derfor ønsker mange en ny regjering, inkludert meg.
