Da jeg våknet den 17 oktober 2013, var det første morgenen som statsråd i H/FrP regjeringen. En spennende reise kunne markere et nytt kapittel. 40 år som opposisjonsparti var over for FrP. Selvsagt var jeg stolt. Borgerlig side gjorde et svært godt valg i 2013. Høyre og FrP fikk samlet det beste valgresultatet noen gang. KrF og Venstre var enige om formelt samarbeid med H/FrP regjeringen. Etter forhandlingene i Nydalen, var KrF til og med klar for å sitte i regjering med oss, men valgte å stå utenfor i respekt for Venstre (som ikke ønsket det da). Det er greit å huske i lys av den pågående diskusjonen i KrF.
Da jeg meldte meg inn i FrP/FpU i 1987 var det få av mine venner som trodde FrP noen gang ville bli noe annet enn et opposisjonsparti. Det fleste politiske kommentatorer var enda mer tydelige i hvor håpløst de trodde det ville være for borgerlig side å samle seg. Men vi klarte det. Spådommene ble gjort til skamme. Og i dag vil de fleste si at regjeringen har fungert godt. Samarbeidsånden på borgerlig side har vært sterk. Ja visst har det vært harde diskusjoner, men tar man et skritt tilbake så vil de fleste se at det har vært minst like mye harmoni med dagens regjering som hos våre forgjengere. La meg minne om den åpne konflikten mellom SV og SP, hvor ledende politikere skrev kronikker mot hverandre. Det var heftige diskusjoner om rødgrønn regjerings stadige forslag til nye forbud og restriksjoner, og krasjlanding på Mongstad (Stoltenbergs månelanding) var ikke vakkert. Flere rødgrønne statsråder har også påpekt hvilken giftig atmosfære som rådet. Men AP brukte makta, og samlet konfliktpartene i “endeløse” møter til AP fikk viljen sin.
Det er nok enkelte som har trodd at det er slik det skal være i en regjering. For eksempel har mange kommentatorer etterlyst at statsminister Erna Solberg skal bruke mer makt internt for å stoppe diskusjon i dagens regjering. Disse kommentatorene, hvorav en del av vokst opp i AUF/AP miljøet, var nok vant til at AP statsministre svingte pisken og tok beslutninger hvor resten av partiet/-ne var lojalt stemmekveg. Heldigvis har Erna, Siv og nå Trine, vist en langt større evne til å involvere sine partier. De styrer skuta, men ignorerer ikke mannskapet i prosessene. Takk og pris at disse tre damene har større indre ro og trygghet enn mange av de politiske kommentatorene når det stormer i samfunnet vårt.
I møte mellom partiene har de fleste sakene blitt løst i fred og fordragelighet. Partiene har ofte litt ulik inngang til problemstillinger og løsninger. Gjennom samarbeid blir man kjent med hverandres tenkemåte og hjertesaker. Man lærer å lytte til forventingene fra grasrota til hvert av partiene, og hvilket handlingsrom man har til å finne gode kompromisser. Gjensidig respekt og forståelse gjør at løsninger ofte finnes uten tenners gnissel. Nettopp derfor burde også KrF sittet i dagens regjering, og opplevde hvordan man jobber i hverdagen fremfor å dyrke myter, slik enkelte gjør.
Dessverre omtales sjelden denne samarbeidsånden av media. Derimot vier media stor spalteplass når det kommer saker hvor det er heftige diskusjoner internt. De fleste husker vel bilpakken i statsbudsjettet for 2017. Kampen om asylbarna i 2015 var en annen slik sak. De fylte spalteplass i riksmedia i mange uker, hvor journalistene spekulerte i alt som kunne gå galt. Men dessverre skrev de desto mindre når sakene løste seg. Det er visst kjekkere å spekulere i splittelse og oppløsning, fremfor å informere befolkningen om hva som faktisk blir vedtatt. Dermed blir etterlatt inntrykk for befolkningen at politikerne bare krangler. Det er et veldig skjevt og lite dekkende bilde av norsk politikk. Men faktum er – vi løste sakene. Bilavgiftene er samlet sett redusert, bilparken fornyes, utslippene går ned. Både FrP og Venstre kan glede seg. Tilsvarende i asylpolitikken. Vi fikk løst en gordisk knute for mange lengeværende asylbarn – en problemstilling rødgrønne regjering bare skjøv foran seg. I sum har vi strammet inn asylpolitikken, men håndtert asylbarna bedre. Vi har betydelig lavere tilstrømming av asylsøkere, men hjelper litt flere flyktninger gjennom ordnede system. Kravene til innvandrere er strammet til, samtidig har integreringspolitikken blitt betydelig forbedret.
J
eg fikk 58,5 måned som statsråd. Hverdagen som statsråd er nesten umulig å forberede seg til. Man har sine hjertesaker og valgløfter som man vil jobbe med. Samtidig får man nesten daglig nye utfordringer på bordet. Både store og små. Både kjente og ukjente. Noen oppgaver tar år å få gjennom, for eksempel store reformer. Andre saker må løses nesten på timen. Man skal både ha et stødig kompass for langsiktig arbeid og samtidig evnen til å snu seg rundt på sekundet når hendelser oppstår. Aldeles strålende gøy, og veldig krevende. Man har sine meninger, men må balansere de med sine samarbeidspartier og med hva man kan få gjennomslag for i Stortinget. En oppgavebunke som aldri tar slutt, en arbeidsdag som aldri er over. Forventninger hvor enn man snur seg. Men også mange møter med kunnskapsrike og hyggelige folk, spennende og interessante opplevelser, minner for livet.
Jeg skal ikke nå forsøke liste opp hva vi har fått til i de første fem årene av vår regjering, det skal jeg spare til noen senere blogger. Og det er selvsagt ting som vi fortsatt må jobbe med, både som Frp-er og for borgerlig side. Men vi har fått landet vårt gjennom to enormt store utfordringer – både økonomisk turbulente tider pga oljeprisfallet og en betydelig migrasjonsutfordring. Vi løste det. Norge opprettholder gode plasseringer på kåringer over verdens beste land å bo i, beste land for barn, beste land for eldre, beste land for LHBT, etc. Svartmalingen fra opposisjonen har ikke slått til. Velgerne sa i 2017 ja takk til ytterligere fire år med dagens flertall. Det bekrefter at man har tillit.
Jeg er derfor oppriktig stolt, både over hva FrP har oppnådd og hva borgerlig side har fått til. Når FrP, Høyre og Venstres folk i dag, 17 oktober, tar fatt på nok en dag i regjering, så ønsker jeg alle sammen lykke til. Denne dagen markerer starten på det sjette året på ferden samme
