I dag har en del barn og unge forlatt skolebygninger for å demonstrere. Gjennom media får vi høre enkelte elever og lærere påstå at «de voksne» ikke bryr seg, at skoleskulking derfor er viktig og nødvendig for å åpne øynene. Jeg setter pris på engasjementet, men jeg mener virkemiddelet (skoleskulking) er feil. Mest betenkt er jeg likevel over den sort/hvit tenkningen som kommuniseres fra de mest engasjerte – at «voksne ikke bryr seg», at «ingenting skjer». Jeg håper det ikke representerer oppfatningen blant det store flertallet av elever eller lærere.
Jeg håper også man er bevist på hva man demonstrerer for og imot. I følge enkelte arrangører handler demonstrasjon om kamp mot oljevirksomhet, mot flyplasser, mot biler etc etc. Andre har benyttet anledningen til å si at våre demokratiske institusjoner skal kunne overstyres av et «råd», noe som gir meg bekymrede rynker og drar tankene til totalitære regimer vi nordmenn aldri har likt.
En dyster fremtid?
Det er betenkelig at miljødebatten får domineres av aktører som velger å tegne et dystert og feilaktig fremtidsbilde av at «de voksne» ikke bryr seg. Det tjener verken saken, samfunnet eller våre unge. Vi må ha en miljødebatt som løfter utfordringene, men samtidig inspirerer til løsninger og kreativitet. Når debatten i stedet får våre unge til å frykte fremtiden, til å tvile på sine foreldre, til å ville undergrave vårt demokratiske styresett – da beveger vi oss i feil retning. Som far til to barn – hvorfor i alle dager tror noen at jeg ikke bryr meg om hvilken verden de vokser opp i?
I alt alvoret vi står overfor, kan man se mørkt på verden fordi problemer finnes. Eller man kan se lysere på den, fordi problemer løses. Jeg mener vi har grunn til å omfavne fremtiden dersom vi jobber godt sammen. Jeg har faktisk tro på en miljøvennlig fremtid. Jeg tror også at utviklingen vil gå raskere i positiv retning enn vi nå klarer sannsynliggjøre. Rett og slett fordi det brukes enorme ressurser på mer miljøvennlig transport, energi, bygg etc, ikke minst i Norge. Vi trenger samtidig at våre barn blir enda bedre ingeniører enn dagens. Derfor må de gå på skolen, ikke gå fra den.
Utslippene går ned, ikke opp
Jeg har brukt flere tiår av mitt liv i ønsket om å skape en bedre verden. I min tid som statsråd møtte jeg kollegaer fra alle deler av verden. Jeg møtte ikke en eneste som hadde et like bredt spekter av virkemidler, pilotprosjekt og resultater som i Norge. Vi har fortsatt mye å lære, mye å samarbeide om. Vi skal inspirere, kopiere og utfordre hverandre. Intet land gjør jobben alene. Intet land besitter alle de gode ideene eller investorene som utvikler morgendagens løsninger. Men jeg er ikke i tvil om at demokratiske velferdssamfunn står langt bedre rustet til å løse utfordringene enn land som sliter økonomisk, som har autoritære trekk, eller som ikke klarer dekke basisbehovene til sin befolkning.
Det er verdt å minne om at norske utslipp går ned, ikke opp. De er lavere nå enn da rødgrønn regjering styrte – selv om mediedebatten gir et annet inntrykk. Norge er med og leder vei på mange områder. Ikke fordi noen professorer foreslår å sette folkevalgte institusjoner til side. Ikke fordi noen miljøvernorganisasjoner ber dagens unge demonstrere mot alt som har skapt velstand i Norge. Men fordi de voksne faktisk bryr seg. På veldig mange områder er det et langsiktig samarbeid mellom nettopp næringsliv, forskningsmiljø og myndigheter/politikere.
Det skjer mye, ikke lite
La meg gi noen eksempler på utvikling som nå pågår i Norge, nettopp fordi regjeringen setter miljøspørsmålet høyt. Under drøyt 5 år med dagens regjering er statlig støtte til kollektivsatsing i de største byene mer enn tredoblet, jernbanebudsjettet er nær doblet, og sykkelveibevilgninger er mer enn doblet. Norge er i en enestående posisjon med over 50% markedsandel for batteribiler, som har fullt avgiftsfritak. I tillegg gis det faktisk økonomisk støtte for kjøp av el-buss, el-lastebil, el-varebil. Innen flynæringen var Norge først ute med å tilby biodrivstoff på flyplass, og Norge utvikler strategi for elfly. Norge bygger verdens første hydrogenferje, og støtter økonomisk opp om at 60 ferjer skal ha batteripakker neste år. Det er innført støtteordning for grønn skipsfart, lavere avgifter for miljøvennlige skip. etc etc etc. Dette er bare innen transportsektoren. Man kunne tilsvarende vist til sterke grep innen andre sektorer som fornybar energi, innen bolig/bygg/anlegg, etc etc
Autoritære ideer er ikke løsningen
Det er ytterst sjelden media gir slike perspektiver. Som regel er inntrykket det motsatte – intet skjer. For det første er det altså ikke riktig. Men mer bekymringsfullt, det skaper forakt og mistillit i samfunnet. Det gir grobunn for ekstreme løsninger som ikke bidrar til verken stabile samfunn eller fremtidige velferdssamfunn.
Mange burde bli svært betenkt når en gruppe professorer og andre fremstående personligheter i fullt alvor har skrevet et dokument og mener at våre demokratiske institusjoner skal kunne settes til side av et slags «utpekt råd». Uavhengig av sak og eget ståsted – slike løsninger gir ikke grobunn for det samfunnet våre barn ønsker å vokse opp i.
Sammenhenger og valg
Derfor ønsker jeg at lærere og andre som nå heier på skolebarns skulking, bidrar til at barna har balast til å fortelle hva som gjøres og hva de vil forbedre. Jeg håper barna får en forståelse for hva som prioriteres bort når noe prioriteres opp. Og jeg håper lærerne kan bidra til at våre unge får høre om alt som faktisk er på gang, og at de kan diskutere hva som burde vært prioritert annerledes. Og ikke minst – jeg håper barna får inspirasjon til å studere, slik at de har evne og ambisjoner om å overgå dagens ingeniører, fysikere, kjemikere, grundere, entreprenører, økonomer…. Da har dagens demonstrasjoner virkelig hatt noe for seg.
Lærerne må også bidra til at man ser sammenhenger. Ser man utenfor landets grenser så vet man at verden ikke har mer enn nok av alt. Tvert imot, det er mange som fortsatt streber etter et bedre liv, folk som ikke vil akseptere at de skal leve i jordhytter og uten transportmidler. Under markedsøkonomien har milliarder av mennesker fått det betydelig bedre, men fortsatt lever en milliard mennesker uten tilgang til strøm. Enda flere jobber seg opp fra bunnløs fattigdom for å realisere drømmer om trygg hverdag og en bedre fremtid for neste generasjon. Tilgang til mat, energi, bolig og transport/kommunikasjon er basisfaktorer i utviklingen. Norge produserer ikke olje og gass for vårt eget behov, vi produserer det fordi andre trenger det i sin velstand. Et regnestykke jeg gjorde for over ti år siden viste at det trengtes over 300.000 vindmøller for å erstatte energiinnholdet av norsk olje og gasseksport i 2007. Tre hundre tusen. Det forteller litt om dimensjonene og hvorfor endringer tar tid. Det forteller oss hvorfor kutt i norsk oljeproduksjon ikke gir reduserte globale utslipp, men flytter arbeidsplasser og investeringer til land med lavere miljøstandarder og økte globale utslipp.
Vi ser også at en rekke land plages av uroligheter. Som regel handler det om uløste utfordringer i hverdagen – dyr mat, dyr energi, dårlige boforhold. Det er ikke uten konsekvenser dersom man i klimaets navn ønsker kraftig økning i energiprisene globalt. Det er ikke sikkert resultatet blir at verdens politikere kan ha miljø som sitt prioriterte hastearbeid. Erfaringene tilsier at land i ubalanse prioriterer ned miljø, ikke opp.
I et land som Norge kan hele diskusjonen synes å handle om vilje. Spesielt kommer slike påstander fra opposisjonen, som dessverre viser særdeles liten vilje til å ha balanse i sin historiefortelling om hva Norge faktisk gjør og bidrar med. Det er også verdt å huske at de som klager mest er de som selv klarte krasjlande hele sitt prestisjeprosjekt med CO2-rensing på Mongstad og Kårstø. De glemte sjekke sin egen vilje opp mot realiteter som ingeniører og økonomer, fysikere og kjemikere må forholde seg til. Politikk handler ikke bare om vilje eller evne til å påpeke feil. Det handler om å få resultater. Nå går utslippene ned, og er lavere enn under forrige regjering. For meg er det tegn på at ting skjer, at de «voksne bryr seg», og at løsninger finnes.
Skulke eller lære?
På en dag som i dag blir det mye diskusjon om virkemiddelet – skulke skolen for å demonstrere. Jeg mener det er feil virkemiddel. Ikke fordi jeg er imot engasjement, men fordi jeg mener det sender feil signal: Å prioritere bort kunnskap. Dagen har mange timer. Man kunne like gjerne møtt opp etter skoletid, og prioritert bort fritidsaktiviteter. Kanskje kunne man samlet flere, fordi man ikke skapte utfordringer for alle de som mener det er feil å skulke. Jeg er også betenkt over at enkelte lærere med partipolitisk tilhørighet så aktivt jobber for at arbeidsplassen deres skal være et sted for partipolitiske markeringer og mobiliseringer av skolebarn.
Jeg vet noen mener klimasaken er så viktig at det forsvarer skulk. Javel, og hvor setter vi grensen for hva som er så viktig? Meningsmålinger blant velgerne viser at både skole, eldreomsorg, helse, og innvandringspolitikk scorer vel så høyt som klima. Vil man tolerere streik for økt innvandring? For redusert innvandring? For klassisk naturvern? For å skape arbeidsplasser? For å sikre at verden har tilstrekkelig energiforsyning? For fred? For bedre eldreomsorg? For bedre kreftbehandling? Hvem i samfunnet skal ha privilegiet til å bestemme at deres sak er viktigere enn andres, og at samfunnets felles regler derfor kan settes til side.
Engasjere dere, gamle og unge. La oss være utålmodige og handlekraftige sammen. Meld dere inn i et parti, bli med i en interesseorganisasjon, endre deres egen hverdag. Men mest av alt – bli verdens beste ingeniører, fysikere, kjemikere, biologer, økonomer, og politikere. Sammen former vi fremtiden, med kunnskap, pågangsmot og vilje til å snakke og jobbe sammen.
