Utvalgsrapportene om kraftlinjer i Hardanger har vært nyttige. De viser at det finnes politiske valgmuligheter som ikke reduserer forsyningssikkerheten i Hordaland. Spørsmålet nå er om vi skal ta eksisterende vannkraft gjennom Hardanger, eller hente ny kraft fra Rogaland. Saken er i større grad blitt politikk, ikke ingeniørkunst.
Regjeringen hari utgangspunktet fått det som de vil i Hardanger. Fire utvalgsrapporter er fremlagt uten overordnet konklusjon. Dermed har regjeringen stor frihet når det gjelder ”helhetsvurdering”. Og scenesettingen er bedre enn de kunne drømme om – en anstrengt kraftsituasjon med skyhøye strømpriser. APs strateger har fått det som de ville – beslutningen tas når motstanderne er mest sårbar. Scenen er satt for å videreføre kraftlinjeprosjektet i Hardanger. Nå må på den bare bruke noen uker til å ”studere” rapportene, før energiminister Riis-Johansen bekrefter at han har hatt rett hele tiden.
Men, saken kan også realitetsbehandles. Regjeringen kan ta en skikkelig runde på dette. Da vil de finne at et av utvalgene peker på en løsning som er samfunnsøkonomisk bedre enn luftstrekk i Hardanger. Den handler om linjeforsterkning fra Rogaland til Bergen, og etablering av ny produksjonskapasitet. Forsyningssikkerheten kan i anleggsperioden være litt mer sårbar, men like robust på sikt. Og i følge de øvrige utvalg er denne midlertidige perioden lite å bekymre seg over gitt at man iverksetter andre lokale tiltak, som nå uansett blir gjennomført.
FrP støtter dette tredje alternativet. Vestlandet har energiressurser i massevis. De bør utvikles. Regjeringen burde utnytte mulighetene for økt kraftproduksjon og redusert strømforbruk i regionen. Dette kunne gitt betydelig økt verdiskaping, fremfor at man nå bare transporterer en knapp ressurs over større områder.
Dessverre ser det ut til at en diskusjon om reelle alternativ strander allerede i startgropa. Regjeringen lammes straks man drøfter gasskraft og vannkraft. Regjeringen har derfor tvunget den politiske debatten inn i på et svært smalt spor, hvor Hardanger er eneste trasevalg.
Debatten om ”monstermaster” synliggjør i realiteten de vedvarende svakhetene i norsk energipolitikk over flere år – nemlig mangelen på helhetlige løsninger. Økt etterspørsel, behov for kraftproduksjon og kraftlinjeutbygging burde vært sett i sammenheng.
Enkelte hevder Riis-Johansen kan være fornøyd med utviklingen. Vel, det mener jeg blir som å rose en brannstifter for hans innsats i slukningsarbeidet. Riis-Johansen har fulgt rådene fra Statnett. De fortjener således en fjær i hatten for sitt arbeid i forkant. Men en annen politisk prosess i forkant ville gjort at denne saken ikke hadde trengt hele fire utvalg og et lite års utsettelse. Energiministeren har ikke lagt skjul på at han syns utredningene egentlig var noe tull. Nå får han det uansett slik han vil.
