Håp om miljødebatt på bedre kurs…?

Det er ikke ofte jeg nikker samtykkende når venstresidens radikalere snakker. Men Aslak Sira Myhre har rusket prisverdig godt i miljødebatten med sitt angrep på miljøbevegelsens miljømoralisme. Måtte det gi grobunn for en miljødebatt på bedre kurs. Gjennom en debattføljetong i Dagbladet har miljøbevegelsens talsmenn selvsagt enstemmig tatt avstand fra Myhre. Jeg ønsker derimot debatten velkommen og støtter langt på vei hovedtrekkene i Myhres virkelighetsbeskrivelse.

Jeg har deltatt på en rekke miljø- og klimadebatter de siste årene, ofte i regi av miljøorganisasjoner. Felles for debattene er en betydelig elendighetsbeskrivelse med påfølgende overbud av gode intensjoner. Jeg kommer ofte ut av slike debatter med minst applaus. Jeg blir en festbrems når verden skal reddes. Ikke fordi jeg mener utfordringene er små (det er de ikke), men fordi jeg mener vi må finne løsninger som har en realistisk sjanse for å la seg gjennomføre.

Det tar tid å utvikle ny teknologi. Energiforsyningen skal fortsatt henge sammen selv når CO2-utslipp skal kuttes. Verdens fattige vil ikke akseptere fortsatt fattigdom i klimaets navn, ei heller vil vestens rike akseptere å redusere sin levestandard med 70 til 80 prosent for å komme ned på miljøbevegelsens ”bærekraftige nivå”. Dette mener jeg vi må forholde oss til, fremfor å ønske at utgangspunktet var et helt annet.

På Natur og Ungdoms sommerleir i 2008 ble jeg pepet ut da jeg som eneste politiker nektet å støtte et resonnement som tilsa at norsk olje tar livet av fattige i Afrika på grunn av klimaendringer, og derfor må vi snarest mulig stanse oljeutvinning på norsk sokkel. Miljøbevegelsen misliker når jeg setter ulike energiteknologier i perspektiv – at energiproduksjonen fra norske olje og gassvirksomhet i 2007 tilsvarte energien fra 334.305 vindmøller. Det tar livet av de litt enkle løsningene fra miljøbevegelsen om hvor enkelt og billig det er å endre verden. Jeg tror ikke at energisparing og Bellonas algeprosjekt kan erstatte all energi fra kull, olje, gass og kjernekraft innen 2050. De later derimot som om det bare handler om litt mer ”vilje”. Så enkelt er det ikke.

Men presisjonsnivået er ikke høyere i de politiske prosessene. Da klimaforliket ble forhandlet på Stortinget, krevde Bondevik-kameratene en betydelig satsing på fornybar energi. Deres målsetning innen fornybar energi var dog 10 ganger større enn bevilgningene de foreslo. Tilsvarende kan de øvrige seks stortingspartiene ikke sannsynliggjøre hvordan tiltakene i klimaforliket skal øke kutt-ambisjonene i forhold til regjeringens opprinnelige plan. Ambisjonene ble like fullt oppjustert, for å kunne skryte av høye nasjonale ambisjoner.

Virkelighetsforankringen på løsningene mangler altså, noe Myhre også viste flere eksempler på i sin oppfølger i Dagbladet onsdag. Men i kampen om å få tittelen ”best i miljøpolitikk” vinner oftest den som uttrykker størst bekymring for fremtiden (miljømoralisten), ikke den som kan vise til en best og mest mulig realistisk bruk av virkemidler.

Blant de verste i ”redde verden med retorikk-klassen” er miljøvernminister Erik Solheim. Jeg blir derfor litt undrende når jeg plutselig leser hans klamme omfavnelse av Aslak Sira Myhre i Dagbladet 9. september. Har ikke Solheim forstått hva Myhre kritiserer? Solheim er jo blant de fremste miljømoralister – ja, rene svovelpredikanten til tider.

Ifølge NTB 24.05.09 sa Solheim på en gudstjeneste: ”Bibelens beretninger om plager som ildebrann og tørke kan ramme kloden hvis vi ikke tar tak i klimautfordringen” og ” Det gamle testamentet kan leses som hva som vil skje med klimaet på kloden”. I debatter på NRK mot Solheim har jeg blitt møtt med påstander som: ” Får Frp gjennomført sin miljøpolitikk kommer flere til å dø som en følge av den” og ”Klimatrusselen er en dødelig trussel mot menneskeheten” (NRK 07.07.09). I Bergens Tidende 20.04.09 sammenlignet Solheim klimaskeptikere med de som benekter at Hitler startet 2. verdenskrig! På SVs landsmøte i 2007 slo hans partileder, Kristin Halvorsen, an tonen. Hun antydet at forskere må være korrupte dersom de er uenige med FNs klimapanel. Dette er ikke å invitere til saklig, klimadebatt, verken med politiske motstandere eller forskere.

Det var pinlig å høre miljøvernminister Erik Solheim love kamp mot Goliat, for deretter se at han var statsråden som faktisk fremmet saken om utbygging for Stortinget. Og den samme Solheim snakker om stans i ny norsk petroleumsvirksomhet, men jublet over at Ghana nå starter sitt oljeeventyr. Hans regjeringen kjemper mot gasskraftverk i Norge, men forsvarer at norske, statlige selskap bygger og eier gasskraftverk i utlandet.

Jeg lever godt med miljøvernere som velger andre løsninger enn FrP. Da får vi utfordre hverandre på hvilke virkemidler som fungerer. Men la oss i det minste henge bort den prektige symbolpolitiske kappen, som man svøper seg i rent retorisk. I miljøpolitikken skal vi ha langsiktige mål, vi skal gå dedikert i riktig retning. Men dommedag og luftslott har vi hatt nok av, spesielt fra miljøvernministeren.