Tenk nytt om investering i infrastruktur

I dag tilfører staten årlig mange milliarder oljekroner til oppbygging av i olje- og kraftsektoren. Statens investeringer skjer utenfor statsbudsjettet og utenfor «handlingsregelens» begrensninger. Vei og jernbaneutbygging blir derimot sett på som inflasjonsdrivende og må begrenses innenfor statsbudsjettets rammer. Denne forskjellsbehandling skyldes en rar vurdering av hva som er lønnsom investering og hva som bare er løpende utgifter. Regjeringen håndterer infrastruktur med et bedriftsøkonomisk perspektiv – dersom staten ikke får direkte inntekter fra en ny vei så er den ingen investering. Glemt er perspektivet om at staten representerer oss alle – og at samfunnsøkonomisk lønnsomhet gjør at vi som samfunn blir rikere, selv om kontantstrømmen ikke går via staten. Tiden er moden for en mer offensiv tilnærming til infrastruktur.

Det er en rekke flaskehalser i norsk infrastruktur. Bil- og busskøer inn og ut av byene, en jernbane som til dels er overfylt og til dels plaget av forsinkelser og utdatert materiell. Mens suksessen i norsk oljenæring er en katalysator i norsk økonomi, står vi i fare for å påføre oss «blodpropp» fordi det landbaserte infrastrukturen ikke følger med i befolknings- og trafikkutviklingen.

I 2013 skal oljenæringen investere 204 mrd kr på norsk sokkel, en økning på 20 mrd kr fra 2012. Jernbaneverkets investeringer i 2013 blir på 6 mrd kroner, mens statens veiinvesteringer er på 11,9 mrd kr. I sum: 18 mrd kr, eller 1,69 % av statsbudsjettets utgifter. Selv om regjeringen skryter av «rekordinvesteringer» så er det åpenbart at vi som nasjon underinvesterer i infrastruktur.

Vi bør endre strukturene for norsk samferdselsutbygging. FrP foreslår at 2 statlige selskaper får ansvaret for å gjennomføre investeringer i samfunnsøkonomisk lønnsomme vei og jernbaneprosjekter, etter modell av Avinor. Selskapene må tilføres egenkapital. De må få klare overordnede bestillinger fra Stortinget, men brede fullmakter til å løse oppgavene selv.

Fordelen med en slik modell er at prosjektene kan realiseres raskere, trolig billigere og i alle fall mer rasjonelt, fordi man kan planlegge og gjennomføre de med en langsiktig horisont uavhengig av årlige bevilgninger på statsbudsjettet. Da unngår vi at utbygginger skjer stykkevis og delt. Større prosjekter vil kunne mobilisere utenlandske aktører i tillegg til norske entreprenører, noe som øker den totale kapasiteten i anleggsnæringen. Dermed vil ikke en økt satsing skape vesentlig økt press i norsk økonomi, rett og slett fordi vi «importerer» produksjonskapasitet.

Innenfor jernbane bør man primært realisere prosjekter som bedrer pendlehverdagen til folk flest, for eksempel InterCity triangelet og Jærbanen. Mer egenkapital vil selvsagt måtte tilføres etter hvert som selskapenes prosjekter skrider frem, men startinnskuddene i selskapene gir nødvendig forutsigbarhet for igangsetting av prosjektene. På sikt kan selskapene få inntekter ved at en del bil- og jernbanerelatert skatter og avgifter øremerkes selskapene, akkurat slik Avinor har det i dag.

Regjeringen vil komme med påstander om at dette bryter med alle prinsipper for statens budsjetter, at det vil skape inflasjon i norsk økonomi, at det vil stjele oljepenger fra våre barn. Alle påstander er feil.
Det er IKKE nytt å flytte investeringer ut av statsbudsjettet. Dagens statsbudsjett omfatter IKKE all statlig pengebruk, skjønt regjeringen gir inntrykk av det. Gjennom såkalt «formueomplassering» tilføres statlige selskaper årlig mange titalls milliarder oljekroner, utenfor handlingsregelen. Dette gjelder for eksempel (delvis) statlige selskaper som Statkraft, Husbanken, Avinor, SAS, DNB, Petoro, Statoil, Kommunalbanken og Aker. Hvorfor er det uansvarlig å organisere veibygging gjennom statlig foretak, men ansvarlig når flyplasser organiseres gjennom statlig foretak?

Regjeringen vil hevde at mer oljepenger til vei- og jernbanebygging skaper inflasjon. Egentlig tvert imot. Investeringer i infrastrukturen fjerner flaskehalser i økonomien, det fjerner altså press fra økonomien. Selvsagt må man sikre tilstrekkelig kapasitet i anleggssektoren under utbyggingen. Den utfordringen skal man ta på alvor, men det er mulighet å øke investeringstakten kraftig uten å møte ressursbegrensninger når man ser på det europeiske entreprenørmarkedet.

Men ser vi på oljenæringen så vil investeringer der ikke fjerne noen flaskehalser. Likevel har ingen oljeprosjekter blitt stoppet pga frykt for inflasjon. Årsaken er at oljepenger brukt til vindmøllebygging og oljeplattformer behandles som inflasjonsfrie. De blir rett og slett «usynlige» i dagens budsjettsystem så lenge de brukes gjennom statlige selskaper, men «synlige» om de bevilges i statsbudsjettet. Kanskje antar regjeringen at selskapene takler pengebruken fordi de hele tiden har kontakt med markedene, og derfor ikke presser kapasiteten i deres sektor av økonomien? Den forutsetningen burde man anta også gjelder folk som skulle investert i vei og jernbane dersom man opprettet to investeringsselskaper.

Økte infrastrukturinvesteringer betyr ikke at man bruker opp våre barns sparepenger. Det betyr at vi flytter pengene fra finanskapital i utlandet til realkapital i Norge. Vi har et enormt handlingsrom i norsk økonomi. I 2013 vil oljefondet passere 4000 milliarder kroner. Pengene investeres i utlandet. En del i aksjer, en del i obligasjoner og noe i eiendom (handlegater i London og Paris). I dag betaler Danmark oss fattige 1 % rente for å låne våre oljepenger. Samtidig må jernbane og vei vise til 4-4,5 % avkastning for å anses som lønnsomme. Jeg mener våre barn er bedre tjent med å bygge ut nødvendig infrastruktur i Norge fremfor å låne ut penger til Danmark. Mange infrastrukturprosjekter er svært lønnsomme. Cambridge Systematic International anslo at vi får 3,49 kr tilbake for hver krone investert i hovedveiene. Oslo Economics anslo at lønnsomheten ved Intercity Triangelet vil øke med 22 mrd kroner om man fremskynder realiseringen. Dette fordi man fjerner kø, knytter bolig og jobbmarkedene tettere sammen. Folks reisevaner og bostedpreferanser endres ved endring i infrastrukturtilbudet. Det gir oss en mer velfungerende økonomi. Vi må bare overbevise Finansdepartementet og Jens Stoltenberg.