Det er litt sjarmerende å se hvor såpeglatt Erik Solheim er som Statsråd. Korrekt historiebeskrivelse er ikke hans sterke side, ei å holde seg til ett standpunkt. For noen måneder siden var dyptvannsboring et problem for ulykken i Mexico-gulfen. Nå fremstiller han det plutselig som en heldig omstendighet i samme ulykken.
Han påstår oljetilhengerne nå er drevet på defensiven hva gjelder petroleumsvirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Det er et sært utspill og vitner om ønsketenkning fra hans side. Ulykken i Mexicogulfen er tragisk og tankevekkende, ingen tvil om det. Men det endrer ikke verdens behov for energi. Ulykken undrestreker derimot hvor viktig det er å tenke sikkerhet og miljø i denne næringen. Ulykken blir derfor ikke et argument OM man trenger olje- og gass, men HVORDAN man kan gjøre det på en tryggere og bedre måte. På samme måte som finanskrisen er blitt en debatt om hvordan man kan forbedre det kapitalistiske system fremfor at man skal forkaste det (slik finansminister Kristin Halvorsen forsøkte å gi inntrykk av i krisens innledende måneder).
Derimot har Erik Solheim de siste måneder snudd på sin retorikk. Mens utslippene pågikk hauset SV og miljøbevegelsen opp denne ulykken som det aller verste som kunne skje. Da redningsarbeidet måtte midlertidig stanses pga dårlig vær ble dette ytterligere påpekt fra miljøbevegelsen. Nå forsøker Solheim derimot å late som at alle omstendigheter var heldige. Ja, til og med dyptvannsbrønn er nå en heldig omstendighet, mens man under hele ulykken påpekte hvordan man nå måtte stoppe dyptvannsboring pga at de var umulige å håndtere ved ulykker!!!
I stedet for å ta innover seg hva som egentlig er konsekvensene i Gulfen, lager han et hypotetisk scenario for Norge. Dersom Solheim er redd for ulykker fra oljebrønner nær land, så kan han si ja til å bore fra land. Da unngår man utslipp til sjøs, samtidig som man får tilgang til ressursene.
