Diskusjonen om borgerlig samarbeid tok et etterlengtet skritt videre etter Inger Lise Hansens utspill nylig. Jeg håper vi nå kan snakke sammen fremfor å snakke om hverandre. Reaksjonene fra Arbeiderpartiets ledelse bør være stimulans god nok. Deres knallharde angrep mot FrP og KrF etter Hansens utspill vitner om at AP virkelig frykter at opposisjonen skal samles til felles kamp. Det er oppløftende.
Selv om det er mange ting som skiller opposisjonspartiene, så mener jeg vi har færre store utfordringer enn de rødgrønne hadde (og har). Det øker sjansen for suksess. FrP og SV blir omtalt som fløyparti i norsk politikk. Det er delvis korrekt, selv om spennet i den norske politiske andedammen er langt mindre enn man finner i de fleste andre land. I motsetning til SV har FrP få ”dogmatiske” standpunkter, hvor en stor kjerne av museumsvoktere skal våke over en ideologisk renhet. Det gir større optimisme for vellykkede forhandlinger om pragmatiske standpunkter i skjæringspunktene mellom de borgerlige partiene.
FrPs motstandere drar stadig frem miljø- og klimapolitikk som problemområder det er umulig å enes om. Jeg er uenig. Ja, KrF og FrP har ulik inngang i klimadebatten. Men i mine 5 år i energi- og miljøkomiteen har jeg hatt både god tone og godt pragmatisk samarbeid med KrF om disse politikkområdene. Faktisk opplever jeg i mange offentlige debatter at FrP og KrF er i mindre i konflikt enn AP og SV, som tross alt sitter i regjeringen sammen nå. Vi skal huske at mange såkalte klimatiltak i realiteten handler om fornuftig samferdsels og energipolitikk, hvor tiltakene bør gjennomføres raskt uavhengig hvilket scenario fra FNs klimapanel man forholder seg til. Så lenge vi går inn i samarbeid med respekt for hverandres utgangspunkt mener jeg formelt samarbeid er godt mulig.
Tilsvarende gjelder i den økonomiske politikken. Selv om FrP og Høyre er uenig om hvor sluttstreken skal settes på utgiftssiden, så enes vi i stor grad om fortolkning av viktige økonomiske fundamenter – hva som er gode drivkrefter for økonomien, viktigheten av markedsøkonomi, forutsigbarhet fra statens side, synet på skatt, m.m.. FrP har et annet forhold til handlingsregelen enn Høyre, men det har ikke hindret oss i å inngå budsjettforlik under Bondevik II regjeringen. Dessuten er handlingsregelen langt fra noen vanntett regel, og signal fra Høyre vitner om rom for pragmatisme. Høyre har selv sagt at lyntog skal finansieres gjennom ”eit spesielt løft utanom dei vanlege rammene som nasjonen må ta over ti femten år” (aftenbladet 15.11.07). Jeg er ganske sikker på at FrP kan respektere handlingsregelen dersom vi kan enes om å gjøre en del infrastruktur- og forskningsløft utenfor de vanlige budsjettrammene.
Styrkeforholdene på borgerlig side gjør et samarbeid bedre stilt enn i dagens regjering. De rødgrønne preges av et stort og to små parti. AP kan overkjøre SV/SP når de ønsker, fordi AP har flertall av statsråder. SV/SP har da også frivillig inntatt offerrollen i sak etter sak ved å påpeke sin manglende størrelse. I en borgerlig samling vil FrP og Høyre trolig være ganske likestilte i oppslutning. KrF på laget, enten som regjeringspartner eller støttespiller i Stortinget, vil bidra til at intet parti alene kan praktisere flertall i regjeringen. Det tvinger frem moderasjon, reelt samarbeid og respekt på en annen måte enn Stoltenberg har praktisert, spesielt etter valget.
Høyres gode gallup tall samtidig som FrP holder posisjonen gir stor grunn til glede. Spesielt når dette skjer samtidig som Høyre har vist politisk bevegelse etter valget. I min komite, Energi- og miljøkomiteen, opplever jeg vi har utviklet enda tettere felles forståelse innen petroleum, energi, klima og miljø. På intet punkt har Høyre beveget seg bort fra FrP.
For bare få år siden krevde Høyre i forhandlingene om klimaforliket at CO2-rensing av både Kårstø og Mongstad skulle fremskyndes – nå er de på FrPs linje om å utvikle teknologi, men bygge fullskala renseanlegg først når teknologien tilsier det er fornuftig. Høyre har nærmet seg FrP i rovdyrpolitikk, lokal arealforvaltning og satsing på større vannkraft. Høyre har til og med åpnet for at Norge kan ha et sterkere engasjement rundt kjernekraftforskning, et standpunkt FrP stod alene om. Høyre posisjonering nærmere FrPs standpunkter har gitt økt oppslutning om Høyre, men det betyr samtidig at forhandlingsavstanden partiene imellom er redusert. Det styrker muligheten for samarbeid.
Min utfordring til Høyre er å si man ønsker samarbeid uten at de mellom linjene fremstiller FrP som et krangleparti. For egentlig har vi samme tilnærming. FrP sier vi ikke vil støtte en regjering vi ikke selv er en del av, men det samme oppfatter jeg også gjelder Høyre. Jeg har fortsatt til gode å høre Høyre si de vil støtte en ren FrP regjeringen eller en ren sentrumsregjering. Ergo står vi likt. Tilsvarende sa FrP før 2009 valget at vi ønsket et samarbeid med alle borgerlige partier. Da både KrF og Venstre lukket dørene til oss, mente vi det var riktig å forholde oss til det og gå videre med Høyre alene. Høyre nektet derimot å ta et valg, og dermed ble det ikke noe klart regjeringsalternativ. Konsekvensen var et tapt valg. Nå ser det ut som vi alle har lært av det. Jeg håper derfor at Høyre vil delta i en borgerlig regjering med FrP uavhengig av hvem som er størst. Her har både Per Kristian Foss og Michael Tetzschner indikert noe annet. I sin tale til Oslo Høyres fylkesårsmøte i 2010 sa Tetzschner at ”første betingelse for å samarbeide med Frp er at vi er størst på borgerlig side”. Per Kristian Foss har gitt tilsvarende signaler i sin bok nylig. Jeg håper Erna Solberg kan avklare at så ikke er tilfelle.
